Har vi egentlig en fri og uavhengig presse?

Tekst: George Gooding

Siden 1850-tallet har nyhetsbyråer hatt samme primærfunksjon: å formidle internasjonale nyheter videre til lokale nyhetskilder, da først via telegram. Pressen var derfor helt avhengige av nyhetsbyråene for å kjapt kunne få vite hva som foregikk i utlandet. Norsk presse har vært avhengig av NTB siden 1867.

Med avhengigheten fulgte ulemper, først og fremst at mediene var prisgitt at informasjonen de fikk fra nyhetsbyråene var korrekt. Som et monopol i hvert marked hadde byråene enorm makt til å påvirke lesere om hva som foregikk i utlandet. Hvis byråene ikke gjorde jobben sin grundig, eller ble feilinformert av sine kilder, forplantet det seg videre overalt.

I mangel på bedre alternativer var dette en ulempe pressen måtte leve med. Uten mulighet til å ettergå nyhets byråenes saker beskyttet man samtidig byråenes troverdighet ved at få, eller ingen, visste bedre enn det pressen formidlet fra byråene. Kritisk kontroll av opplysninger fra byråene var da i praksis umulig.

Drøyt 170 år senere har man fått nye verktøy som burde opphevet behovet for nyhetsbyråene og ulempene det medfører, men pressens holdning til byråene har endret seg lite.

Med internett kan man finne saker fra hele verden med noen få tastetrykk. Primærkilder har aldri i pressens historie vært lettere og kjappere å få tak i direkte. Om en skulle bruke byråene som kilde på grunn av rettigheter eller oversetting, er det likevel lett å sjekke det de skriver på få minutter med noen enkle søk. En åpen, men lite kjent hemmelighet om nyhetsbransjen er at man har beholdt ulempene fra telegrambyråenes tid, selv om disse kunne vært unngått i dag. Nyhetssaker kan gå verden rundt via nyhetsbyråene uten at et eneste ledd på veien har kontrollert det som blir skrevet. Fenomenet kalles en «informasjonsskorstein», et begrep som ble berømt da USA sto overfor en etterretningsfiasko i forbindelse med Irak-krigen. Etterretning fra lavt nivå ble sendt direkte til topps, uten å gå gjennom den analytiske bearbeidelsen som skal avsløre hvor pålitelig og troverdig informasjonen og kildene er. Dette skjer også i nyhetsbyråene i dag.

De fleste mennesker er ideologiske flokkdyr. Passive konformister som gjør det de tror er forventet av dem, fra den flokken de til en hver tid identifiserer seg med. Tidligere besto denne flokken av familie, venner, kolleger eller andre organiserte grupper, men med sosiale medier har man fått abstrakte, verdensomspennende flokker. 

Flokken leverer både trygghet, i form av at man aldri står alene, og fasiten på hva man skal tenke om det som skjer i verden. Mennesker bruker intuisjon som en mental snarvei for å slippe å tenke hver gang noe skjer, og på samme måte avlesser man ansvaret for å tenke selv til flokken.

Nyhetsbyråene fungerer som en portvokter som forteller presseflokken hva som er trygt å mene og publisere. Så lenge hele flokken stiller seg samlet bak byråene er det ingen av dem som kan få ansvaret for eventuell feilinformasjon de ender opp med å publisere. Resultatet for publikum er at man kan få de samme utenlandssakene, med den samme vinklingen, fra nesten samtlige kilder man bruker til vanlig. Psykologisk fører dette til at leserne oppfatter dette som at mange uavhengige kilder sier det samme, som da påvirker dem til å stille seg ukritisk til det – selv om det i realiteten bare er én kilde bak det hele. 

Overfor journalistene fungerer dette som gruppepress, at flokken tydelig kommuniserer sine forventninger og at man skal holde linja for å ikke skade flokken. Så lenge én i presseflokken publiserer noe, har den informasjonen havnet inn i «ovnen» og dras videre med opp gjennom hele «skorsteinen» uten motstand frem til publikum på andre siden, og blir oppfattet som om «hele pressen» har verifisert den.

De som vil påvirke flokken må bare være først ute med en sak eller vinkling som faller innenfor flokkens verdensbilde. Der kritiske tenkere venter på fakta før de avleverer konklusjon i en sak, kan aktivister umiddelbart uttale seg skråsikkert i tråd med egne synspunkter. I disse dager kommuniseres dette gjerne på Twitter, som deretter fanges opp av journalister i nyhetsbyråer, og ender til slutt opp foran leserne et annet sted i verden uten at noen har kontrollert om opplysningene stemmer.

Før flokkdannelsen på internett var hver redaksjon og journalist mer uavhengig om å vurdere hva de skulle skrive om og hvordan de skulle vinkle det. På den måten opprettholdt man et mangfold i nyhetsbildet, en ekte konkurranse med uavhengige bidrag. Etter flokkdannelsen som styres via sosiale medier, får alle redaksjoner og journalister indirekte marsjordre om hva sakene og vinklingene skal være.

Det tryggeste er da å innlemme seg i flokken, da unngår man personlig ansvar og kan peke på alle de andre som gjorde det samme. Som samfunn må vi finne ut hvordan vi heller kan insentivere at journalister får muligheten til det yrket skal handle om: å gå dit sannheten leder, uansett hva den er eller hva andre mener om den.

Et solid grep i riktig retning ville vært å fjerne avhengigheten til “propagandasentralen” som gjør hele pressen sårbar for desinformasjon og danner selve grunnlaget for «nyhetsskorsteinen».

Aktuelt

Relaterte artikler

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her